TMAX-frivillige besøker Mountain barneskole

TMAX-frivillige besøker Mountain barneskole: «Verktøyklasserom» lærer barn om hageredskaper og dyrker miljøbevissthet

Før morgentåken i det hele tatt hadde lettet, var TMAX-frivillige allerede på den svingete fjellveien. Da kjøretøyet med barnesikre hageredskaper stoppet ved inngangen til Hope barneskole som lå i fjelldalen, brøt barna som klamret seg til gjerdet ut i jubel og viftet med sine små hender dekket av gjørme. Den dagen holdt de frivillige et spesielt «verktøyklasserom», der barna fikk lære om hageredskaper og forstå betydningen av miljøvern, samtidig som de kom tett på naturen.

«Dette er ikke en treskjærerøks!» Femteklassingen Xiaoyu klamret seg til Beskjæringssaks ble gitt til henne av en frivillig, og hun korrigerte dem alvorlig, øynene hennes glitret av nysgjerrighet. Den frivillige bøyde seg ned og pekte på et gammelt ferskentre ved lekeplassen, mens hun fulgte fingeren sin: «Dette er en beskjæringssaks, spesielt brukt til å 'gi' trær en hårklipp, slik at de vokser mer livlige.» Klassen var ikke begrenset til klasserommet; de frivillige ledet barna inn i lunden bak skolen, og koblet verktøyene til den omkringliggende vegetasjonen.

Under den praktiske aktiviteten var barnas reaksjoner usedvanlig livlige. Først holdt Xiaomin, med hestehalen sin, den lille riven nølende, redd for å skade kløveren under føttene. En gutt som het Amin, ivrig etter å vise seg frem, jaget etter sommerfugler med en vannkanne og sprutet vann overalt. De frivillige kritiserte dem ikke, men demonstrerte i stedet hvordan de forsiktig raket bort falne blader, og forklarte at «falne blader går tilbake til røttene og blir til gjødsel», og lærte alle at det å gi ungplantene «riktig mengde vann» er ekte omsorg.

Mens sollyset filtrerte gjennom tretoppene, var barna allerede oppslukt av arbeidet sitt. Amin satte seg på huk foran rosebuskene og brukte forsiktig en beskjæringssaks til å klippe av visne knopper, mens han mumlet: «Legg igjen næring til de nye knoppene». Xiaoyu og vennene hennes brukte små spader til å legge jord på plantene, og sjekket frivilliges bevegelser etter hvert spadetak. Da de så noen uforsiktig knekke grener, samlet flere barn seg umiddelbart rundt dem: «Læreren sa at trær føler smerte, og vi må bruke verktøy for å beskjære dem på en vitenskapelig måte.»

Den mest rørende delen var delingssesjonen. Barna holdt opp sine hjemmelagde «plantenavnekort», hvor de hadde skrevet treslag og vernemetoder skjevt. «Jeg trodde vi ikke kunne hugge ned alle trærne på fjellet, men nå vet jeg at de er vennene våre», sa Amin alvorlig, mens han berørte ferskentreet han hadde beskåret. De frivillige hadde også med seg blomsterpotter laget av resirkulert verktøy, og fortalte barna at «sparing og gjenbruk også er måter å beskytte miljøet på».

Da solen gikk ned og frivillige dro, jaget barna etter bilen og ga den papirposer fylt med ville krysantemum. På bilvinduene var det tegninger av barna: små beskjæringssakser og spader som beskyttet spirende trær, med ordene «Vi er skogens voktere» skrevet ved siden av.

Denne lille verktøyleksjonen, uten kompliserte teorier, lot frøene til miljøvern slå rot gjennom praktisk arbeid. TMAX-frivillige hadde ikke bare med seg verktøy og kunnskap, men lærte også barna at det å beskytte de grønne fjellene og det klare vannet i hjembyen deres begynner med riktig bruk av beskjæringssaks og å verne om hvert eneste fallne blad. Og disse grønne håpene som er plantet i fjellene, vil til slutt vokse til ruvende trær.